Kontakt
Bindal står ikke i vegen for noen, sa Lisbeth Berg-Hansen (3.15.1)
Venstres André N. Skjelstad og Frps Helge Andre Njåstad leverte som bestilt for å oppfylle den hemmelige planen til regjeringen, som VG avslørte noen måneder i forvegen. 59 motstridige kommuner var tvunget i kne da Stortinget avsluttet første runde av kommunereformen.
Jostein Skage
Publisert: 29.03.2025 kl 18:50
Sist oppdatert: 06.04.2025 kl 21:56
Fram til det historiske møtet i Stortinget 8. juni 2017, var parhestene populære verter for delegasjoner fra hele landet. Ikke alle av disse møtene var like lange. Duoen som var saksordførere, for henholdsvis regionreformen og kommunereformen, var ikke til å rikke. Men det fantes unntak hvor de to herrene på eget initiativ satte strekker på kartet, blir det hevdet.
Alle kommunene som Skjelstad og Njåstad og resten av flertallet i kommunalkomiteen hadde anvist, ble der og da gitt marsjordre.
På den andre siden av vågskåla gjaldt regionreformen. Her gikk de fire fylkene som dannet Viken, med i dragsuget. Telemark og Vestfold, beholdt navnet, men lenket sammen. Finnmark ble tvangsgiftet med Troms. Også der med begge navnene på skiltene. To perioder etter, ble alle disse konstellasjonene avviklet.
Resultatet ble at Høyre og Frp fikk ny kommunestruktur på plass. Venstre kunne skilt med regionreformen i 2017, som skulle sikre det tredje forvaltningsnivået, fylkeskommunene.
Fram til komitebehandlingen sto regjeringen igjen som den tapene part. Verken pisk eller gulrøtter hadde virket, men trumfkortene, Skjelstad og Njåstad, var i behold.
Da Stortinget trådte sammen, hadde kommunalminister Jan Tore Sanner forsikret at det ble mer demokrati og bedre tjenester, om det ble slik han ville. Tiden var kommet for handling – også i kommuner med flertallsvedtak, men som ikke forsto sitt eget beste. Blant disse Bindal, Leka og Vikna. Flertallet kalt det Stortingets styringsrett, andre kalte det maktovergrep.
Selv om resultatet var gitt på forhånd, var det en omfattende talerliste som møtelederne måtte forholde seg til. Time etter time gikk med. André N. Skjelstad og Helge Andre Njåstad var aktive debattanter, men også den øvrige deler av flertallsgruppen lot seg høre. Blant de toneangivende var høyremannen Frank J. Jensen, som i denne sammenhengen var saksordfører for oppgavefordeling mellom staten, fylkene og kommunene. Senere danket han ut Inge Ryan som statsforvalter i Trøndelag.
«Dette har blitt en demokratireform, og det har også blitt en avbyråkratiseringsreform. Vi har endret maktbalansen i Norge. Vi har gitt ny kraft til regionsentrene».
«Å ha vedtatt en reform til tross for at partiet mitt og Kristelig Folkeparti utgjør 19 mandater i denne salen, er på mange måter en bragd. At vi har redusert antall fylkeskommuner til 11, er stort. Men at vi overfører en så stor oppgaveportefølje til regionene som det vi gjør i dag, gir grunn til stolthet».
«Dette er distriktspolitikk en enkel verrabygg kan være stolt av», avsluttet Skjelstad.
«Representanten Skjelstad fra Venstre sto her og struttet av stolthet over sin medvirkning til konstruksjonen». (Tore Hakkebakken).
«Jeg har sjelden sett et tydeligere ovenfra-og-ned-vedtak enn dette. Og attpåtil presterer representanten Skjelstad å uttrykke stolthet over at 19 representanter får til en regionreform». (Marianne Aasen).
«Venstres Skjelstad triumferer over noe han kaller et mesterstykke. Et mesterstykke lages som kjent av kandidater som skal ta mesterbrev. Når kyndige på regionalisering, f.eks. forskere på feltet, vurderer Viken, kaller de det komisk. Konklusjonen er lett å trekke: Det såkalte mesterstykket til regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti får stryk av sensor». (Marianne Aasen).
Blant de aller mest engasjerte var Lisbeth Berg-Hansen (A). Hun var for anledningen iført Nordlandsbunaden. (13.10) «Det er ikke alle dager på jobben som er like morsomme. I dag har jeg en dårlig dag, som jeg har gruet meg til. Men jeg håper inderlig at det ikke er min siste dag som nordlending», sa hun.
Lisbeth Berg-Hansen viste til et brev som André N. Skjelstad hadde sendt til ordføreren i Bindal, der han sterkt betvilte at det var reelle stemning for tilhørighet nordover. I den forbindelse vist Berg-Hansen til et enstemmig kommunestyrevedtak i 2015 om å sette i gang en prosess for et utvidet samarbeid nordover.
Da er det ikke til å undres over at resultatet blir som det blir her i dag», sa hun. Hun viste til kommunalministeren som mange ganger uttalt at det kun er når kommuner står i veien for andre frivillige sammenslåinger, at det skal brukes tvang.
«Bindal står ikke i veien for noen», sa hun. Seks måneder senere kunne hun og resten av majoriteten i Bindal puste ut. Da var nye koster på plass i Stortinget.
Slik gikk det til.
Tilhengerne for en storkommune i Bindal var i hovedsak å finne i ytre deler av kommunen, blant annet på Bindalseidet. Her markerte venstremannen Magnar Bøkestad seg som forkjemper for felles kommune.
Intensjonsavtalene som Amund Hellesø og Steinar Aspli inngikk i 2016 fikk forskjellig mottakelse i Vikna og Nærøy. Befolkninga sa nei til sammenslutning, og dermed en av kommunene som ble tvunget til å gå inn i storkommunen av Stortinget ett år senere, mens nærøyværingene sa ja, og dermed...
Jan Tore Sanner lovet frivillighet hvor kommuner ikke hindret andre å gå sammen. Bindal er ikke i vegen for noen, sa Lisbeth Berg-Hansen.
Ordfører Per Helge Johansen slapp «å vurdere» og følge sambygningen Kong Herlaug om å gå i haug om Leka enda en gang måtte kapitulere for statsmakten. Med hjelp fra Krf snudde flertallet på Stortinget 7. desember 2017, verken Bindal eller Leka skulle lenkes til Nærøy og Vikna.
Selv om sammenslåing av Vikna og Nærøy langt fra var en ny ide, satte kommunereformen til Solbergregjeringen fusjonering på kartet. Det ble klart allerede da Erna inntok regjeringskontorene høsten 2013.
