Lauga 7. september 1944

Realskolelærer Per Sæther forteller:
«Den 7. september var en fin høstdag. Jeg hadde nettopp kommet i gang med en ny realskoleklasse i losjehuset på Storeval. Undervisningen var i gang, jeg satt ved kateteret og doserte ett eller annet.

Da gikk døra opp, og en fem-seks tyskere med geværene klare kom inn. Jeg ble eskortert til Bogen, der jeg hadde losji hos Astrid og Martin Strandvahl. Hybelen min ble grundig undersøkt, likeså «roteloftet» i etasjen over. Der fant de et gammelt ukeblad med blant annet en artikkel om Russland og Stalin. Jeg tilsto at det var mitt blad, og dette aktstykket ble tatt med, antagelig som et mulig bevis på kommunistisk virksomhet.

Så gikk turen til Sjånes, der det lå en båt som var base for soldattroppen, og dessuten for anledningen arrestlokale. Det bar ned i lasterommet, og luka ble lagt på. Etter hvert kom det flere «passasjerer», gode venner og kjenninger. Helge Moe, Berner Husby, Olaf Laugen.
Jeg ble kalt inn til samtale med kapteinen. Dette var en ganske ung – og slett ikke usympatisk kar. Jeg var dessuten den eneste i vårt «selskap» som kunne tysk, og etter hvert flere samtaler med kapteinen.

Han ville vite hvor et par navngitte personer bodde, Isak Ramstad og Ole Kråkø. Jeg kjente ingen ved disse navn, naturligvis. De fant imidlertid fram uten min anvisning, og etter en tid ble nevnte personer tilsluttet vårt selskap i lasterommet», skriver Per Sæther.

Ferden fortsatte innover

Så la båten fra land og ferden fortsatte inn fjorden. Per Mulstad fra Kolvereid og Bjarne Hofstad fra Salsbruket kom om bord. Karene fikk inntrykk av at de også skulle hente på Foldereid, men vedkommende var ikke heime. Så skjønte at det var Gudbrand Sørvik. Han hadde strøket til skogs. Senere kom han seg over til Sverige, hvor han ble til krigens slutt.

Da soldatene kom sto Odd Bach (10) i skjulet

Odd Bach husket godt hva som skjedde:
«Om formiddagen den 9. september fikk vi høre om arrestasjonene og at en tysk patrulje var på veg inn gjennom fjorden. Bjarne Krekling og Gudbrand Sørvik kom seg unna, men far nølte. Trolig håpet han at ingen av de som var tatt, visste at han var involvert.

Jeg husker at vi guttene, samt far, Mikal Holand og noen andre naboer sto ved grinda mot Hansgården og pratet om det som hendte. Til slutt sa far: «Det er best at jeg går og pakker sekken.» Og så gikk han.

Vi trodde sjølsagt at det var fleip, og vi guttene sto inne i skjulet da to-tre tyskere spurte hvor Bach bodde. Mikal viste dem vegen ned til sjøen. Det var nemlig slik at Otto Bach ble kalt Bach og far ble kalt Håkon, så det var naturlig for Mikal å svare slik. Det reddet trolig far. Otto, sammen med Mikal Bogan, som tilfeldigvis var på butikken, ble tatt om bord i patruljebåten som i mellomtiden hadde lagt til kaia. Deretter gikk turen til Kongsmoen, der Stockflet Saur ble arrestert».

På kryss og tvers

De hadde nå gått ett døgn på kryss og tvers innover Follafjorden. Ingen hadde fått med seg niste eller reisegods, og de oppdaget at det ikke var noen «restaurant» om bord. Kapteinen gikk med på å gå tilbake til Sjåneset, og Per Sæther ble fotfulgt av soldater inn på Samvirkelaget der han fikk telefonert med Ragna Wahl på sentralen. Hun formidlet beskjed til familiene om å kom med mat og klær.

Abelvær 8. september 1944

Nils Christian Brandtzæg ble vekket av mora, faren var blitt arrestrert.
Slik husket han da «Rusken» kom til Abelvær.

«Her på stedet skjedde arrestasjonene ved at MS Rusken av Fillan, som var revidert til formålet, kom til kai ved halvåttetiden den åttende september. Bemanninga var fa Sicherheitsdienst og Rinnanbanden. Det var også en eller to fra det norske statspolitiet med.
Jeg hadde sovet litt for lenge, og ble vekket av mor med at far var blitt arrestert og tatt om bord i «Rusken».

Jeg kledde meg i en fart og gikk nedover mot fabrikken, og møtte en uniformert fyr nede i bakken. Det må innrømmes at jeg var spent på om også jeg sto for tur til å bli satt fast. Men jeg visste at jeg ikke hadde noe med den utsatte organisasjonen å gjøre, og satset på at det jeg hadde vært borti, ikke var kjent for Rinnanbanden. Dette holdt stikk, og jeg fortsatte ned på kaien, hvor «Rusken» fortsatt lå.

Det viste seg da at min onkel Sverre, skipper Emil Jensen og Erling L. Larsen også var blitt arrestert. Far fikk om bord en liten koffert med klær, og da fangene ble henvist til lasterommet, ble kofferten brukt til å sitte på under turen til Trondheim. Kofferten har jeg fremdeles, og det vises tydelig hva den var utsatt for.

Pårørende og mange flere sto på kaia da «Rusken» gikk. Jeg husker at noen gråt og andre hysjet på det gråtende, for her skulle det ikke vises at man var oppgitt over det som skjedde. Selvsagt var dette et enormt sjokk i et lite samfunn som vårt. Vi visste jo også om arrestasjonene som var foretatt ellers i distriktet. Blant annet var jo også vår nære nabo, Leander Kråkø, blitt arrestert».

Operasjon Seehund i Ytre Namdal 1944 er omtalt i boka Nærøy 1920 – 1970