Offentlig sektor vil bli mye diskutert i 2025. Det er valgår og tematikken er viktig for flere partier. Kommunenes situasjon, helseforetakene, påstander om «sløsing» i staten, bestselgende bøker, og profiler med stort gjennomslag i sosiale media bidrar til engasjement.

Alle har en mening om hvordan offentlig sektor kan bli bedre. Tross uenighet om størrelsen er vi heldige i Norge fordi vi har vi ganske like ambisjoner om en bedre offentlig sektor. I andre land ser vi forsøk på å svekke viktige institusjoner. Selv de som vil redusere offentlig sektor i Norge, har gjennomtenkte strategier for reform som bare kan forstås ut fra et ønske om forbedring.

Om vi ser bort fra slagordene, er det heller ikke store forskjeller på problemanalysen. Solberg-regjeringens «avbyråkratisering» og Støre-regjeringens «tillitsreform» kan, med litt velvilje, tolkes som uttrykk for ganske like ambisjoner.
Ingen lykkes med reform

Det viktigste de to regjeringene har felles, er at deres ambisjoner for offentlig sektor ikke har lyktes. Jeg har ennå til gode å høre en offentlig ansatt si at det ble mindre byråkrati under forrige regjering, og en nylig undersøkelse tyder på at ansatte er lite imponert over tillitsreformen. Det er en vektig påminning om noe vi ikke får til i norsk politikk.

Litt av forklaringen er en blindsone i debatten.

Debatten domineres av politikere, journalister, fagforeninger, forskere, konsulenter, og i det siste en ny gruppe av enkeltpersoner: fagbokforfattere og profiler i sosiale medier som får enorm oppmerksomhet. Alle har sine problemanalyser og meninger om løsningen.

De ansatte har unik innsikt

Det viktigste med debatten er hvem som ikke deltar. Flere hundre tusen offentlig ansatte vet mye om hva som står i veien for at offentlige institusjoner blir bedre. De lærer det daglig, og har innsikt som andre ikke har tilgang til fordi de ikke har vært i samme arbeidssituasjon.

Vi har sporadisk tilgang til denne innsikten fordi alle kjenner en offentlig ansatt som av og til snakker om jobben. Men den kommer sjelden til syne i offentlig debatt.

På egne vegne

Det vi hører fra offentlig sektor er oftest fra ledere som uttaler seg på vegne av institusjonen. Iallfall noen av dem: Flere av landets viktigste offentlige maktpersoner, de som styrer departementene, er faktisk aldri i media.
Andre ansatte har ytringsfrihet til å uttale seg på egne vegne om hva de jobber med, men gjør det sjelden.

Forskjellen er viktig: Snakker du på vegne av institusjonen, må du kombinere mange ulike hensyn, og det blir litt mindre spennende å høre på. Budskapet formes av hvordan ledere ser situasjonen, som ofte skiller seg fra hva de ansatte ser. Ikke fordi én har rett og én tar feil, men fordi posisjon i organisasjonskartet bestemmer hvordan virksomheten oppleves.
Hadde flere ansatte brukt sin ytringsfrihet, ville vi fått et rikere offentlig ordskifte og på sikt en bedre offentlig sektor.

Organisasjon og ledelse

Særlig på ett område er det grunn til å tro at analysen vil skille seg fra ledernes: Forhold som har med organisasjon og ledelse å gjøre. Jeg kjenner ingen offentlig ansatte som ikke har noe å si om slikt, og mange mener det er avgjørende for at organisasjonen skal levere bedre på sitt oppdrag.

To nylige spørreundersøkelser tyder på stor dissonans mellom ledere og ansatte i syn på slikt: En bekreftet trangt internt ytringsrom i offentlig sektor, og en annen tyder på at ansatte og ledere er rykende uenige om regjeringens store reformprosjekt, tillitsreformen.

Interne forhold har offentlig interesse

Ledere har ingen interesse i at slike forskjeller blir eksponert og vil kanskje mene det er et internt anliggende. Men interne forhold i en offentlig institusjon angår alle, hvis det påvirker institusjonens evne til å levere på sitt samfunnsoppdrag.
Også for politikere er dette vanskelig å snakke om. De er medansvarlige fordi god ledelse er avhengig av god eierstyring, som er et politisk ansvar – og få politikere har erfaring og kompetanse på slikt. Og det krever en verktøykasse som er vanskelig for politikere å ta i bruk.

Vi kunne visst mer

Vi har bare sporadisk tilgang til informasjon om hva ansatte mener står i veien for en bedre offentlig sektor.
Det er kritisk, særlig i et valgår når politikerne diskuterer problemer og løsninger for offentlig sektor. Det som diskuteres i år, vil påvirke hva som blir gjort for å gjøre offentlig sektor bedre de neste fire årene.

Enda mer kritisk er det hvis heller ikke lederne vet nok om hva de ansatte tenker om dette. Eller enda verre: Hvis de ikke engang spør.

Hvert år får titusenvis av statlig ansatte de samme spørsmålene om egen arbeidssituasjon. I privat sektor er det vanlig å bruke anledningen til også å spørre de ansatte hva de tenker om virksomheten og hvordan den ledes, utover bare arbeidsmiljøet. Slik informasjon brukes ofte i eierstyringen og ansvarliggjøring av toppledere. Men når staten spør de ansatte gjennom statens egen medarbeiderundersøkelse (MUST), blir de ansatte nesten bare spurt om den enkeltes egen arbeidssituasjon.

Kommunene og andre offentlige virksomheter har lignende verktøy for medarbeiderundersøkelser, blant annet «10-faktor»-modellen fra KS, som heller ikke spør i særlig grad om hva de ansatte synes om virksomheten og hvordan den ledes.
Her går samfunnet glipp av verdifull informasjon for alle: Ledere kunne brukt slik informasjon til forbedring, og det det har også offentlig interesse, fordi det er et offentlig anliggende hvordan en offentlig institusjon løser oppgavene sine – og ingen vet mer om det enn de ansatte.

En spørreundersøkelse kunne gjerne også ha lagt til noen enda mer generelle spørsmål om de ansattes vurdering av hvordan virksomheten løser sitt samfunnsoppdrag og hva som står i veien for forbedring, utover organisasjon og ledelse.