Åttiåtteåringen Hildur Fallmyr bor ikke lenger ved tuftene til barndomsheimen i Holandslia, tre kilometer fra Ottersøy, men nå i en leilighet på Rørvik. Hun kan være bortreist, enten er hun Kristiansand, Hurum, Valen i Husnes eller andre steder hvor det er kjente.

«Stå opp og snakk», sa læremesteren

Hildur holder ikke sitt lys under en skjeppe. Det forklarer hun med oppvåkningen som Torstein på Sandnes ga henne allerede som femtenåring.

– Torstein lærte meg det som var verdt å vite om organisasjonsarbeid. Jeg var vitebegjærlig og tok til meg det han hadde å si. Framfor alt fikk han meg til å tro på meg selv.

Dette var ennå mens gamle Nærøy eksisterte som kommune. Det var ikke ideologi som diskusjonene gikk på, men om å se etter, og finne løsninger på dagsaktuelle emner. Det var mens Ottersøy, Varøya og Abelvær, var kommunens sentrale steder.

Hennes foreldre Kaia og Asbjørn fikk seks barn, tre av disse vokste opp. Hildur var deres yngste, født i 1937.

Hun vokste opp med søster og bror, Ella og Arvid, henholdsvis fem og sju år eldre.

Skolegangen, den gangen var det på Sandnes – på andre sia av Salten. Da hun begynte var det slutt med båtskyssen. En ble sterk av å gå og sykle. Først å komme seg gjennom skavlene, med eller uten sykkel, på den tre kilometer lange vegen til Ottersøy, deretter nesten fem kilometer til Sandnes. Men den strekninga var brøytet når elevene skulle til skolen, minnes hun.

– Mange ganger var jeg gjennomblaut da jeg kom fram til skolen. Da hjalp læreren Jørgine Knotten meg med å bytte klær, forteller Hildur.

Heimen forlot hun som syttenåring for å bli hushjelp hos en familie øverst på samfunnsstigen i Trondheim – en skipsekspeditør, en kone som ikke var det av det mest praktiske slaget og to elskelig barn.

Fra landet til byen

Hildur viste å gjøre nytte for. I virkelighet hadde hun eneansvaret for husholdningen, fra matlaging til barnepass. Hun som skulle være husmora, var mest opptatt av seg selv, minnes Hildur.

En ufattelig kulturkollisjon for en jente oppvokst på et småbruk. Attesten som hun fikk med seg, viste at overklassefamilien hadde hadde satt stor pris på ungjenta.
Hildur ler når hun forteller om kravet hun stilte før kaffen kunne serveres. Uten at gruggen var sunket, serverte ikke 18 åringen. «Hildur, er gruggen sunket nå», var det humoristiske omkvedet.

Da året var omme som hushjelp, var Hildur Holandsli allerede på veg inn i framtida som ble den altoppslukende. Hun var gravid. Med Kristian Fallmyr. Nei, ingen «trondhjemer». Oppvokst på Måneset, men arbeid i Trondheim.

Møtet dem imellom? Dansefest på Songarheim, en ikke helt ukjent møteplass for unge par i femtiåra og inntil dansefesten falt i kurs, også i Varøya.

Hodestups forelsket, som de to var, passet det bra at begge hadde tilhold i Trondheim. Da førstefødte Kurth Olav meldte seg, skaffet de returbillett til foreldrene hennes i Holandslia. Der fikk de bygd sin heim like i nærheten. Det var det Kristian som sto for, poengterer Hildur. Etter hvert økte familien med Egil og Heidi.

Som førtiåring tok livet en ny vending for Hildur. Hun ble sekretær på sosialkontoret på Kolvereid. En jobb hun hadde fra 1977 til hun ble pensjonist.
Før den tid var hun blant annet engasjert av Erling Kjølsøy, som drev hønseri og kyllingproduksjon. Hun husker dyrlegen Taugbøl som kontrollerte besetningen for sjukdom. Han var gift med Kari Øvermo fra Måneset, minnes hun. Og hun husket rett! (red anm).

– Var alt bedre før?

– Det er sjelden at mine jevnaldrende sier det, jeg kan forsikre om det var det ikke, sier hun med ettertrykk!

De mange årene på sosialkontoret kom hun nærkontakt med utviklingen de siste femti åra. Da hun begynte var de fåtallige innen sosialtjenesten. Hun var kontorets sekretær, og dermed den som besøkende møtte først.

Hun fikk opp igjennom årene kjennskap, for ikke å si, involvert i mange menneskers historie. Stygge barnevernssaker, familievold og mennesker som måte levde på sparebluss.

– Hva skiller de vellykkede, og de som ikke klarerer seg så bra?

– Ofte tilfeldigheter, mener hun.
– Hvor ofte viser det seg ikke at mennesker, som på en eller annen måte blir stigmatisert som «tapere», blomstrer opp når de får en reell mulighet til å vise hva de duger til.

Hun legger ikke skjul på mange unge sliter med et «drawback», de fleste er ikke vant til å kjempe for materielle goder. Pengeløs går til foreldrene og får det de trenger.

– Jeg mener de burde få vite mer om hvordan det var for en og to generasjoner tilbake. Vi eldre bør bli flinkere til å fortelle dem om skolegang uten skolebuss og for eksempel hva vi kunne vente oss å få på brødskiva.

– Vil de ung høre på det?
– Det avhenger alt av hvordan vi møter dem, og skaper interesse for våre fortellinger. Det er min erfaring, sier Hildur.

Politikk har alltid opptatt henne, den interessen var hun oppvokst med.

– Parti?

– Nei, det var gitt. Begge foreldrene var ivrige tilhengere av Arbeiderpartiet med innkomst fra småbruket og faren som tidvis sjømann.

Selv ble hun en del av arbeiderlaget i Otterøy. Der var aktive som Adolf Laugen, Reidar Sørvik, Kåre Sørå og Fridtjof Solum, for utan sin egen Kristian. Etter hvert kom Roger Lundin til og flere med ham. Ektefellene var med, og de ble som en stor familie.

Selv fikk hun plass i fylkestinget i to perioder. Det lengst varige vervet, var som leder for eldrerådet, først i Nord-Trøndelag, til sist i Trøndelag.

2018 – det mørke året

Kristian døde i april, søster Ella i mai og sønnen Kurth Olav i september 2018. Også et søskenbarn døde det samme året. Det var et mørkt år. Få år etter døde broren Arvid.

– I en telefonsamtale Kurth Olav hadde med sin onkel Kjell i Kristandsand, enkemannen etter Ella, sa Kurth. «Nå er dere begge alene, ta vare på hverandre». Og slik ble det. Vi to har hatt mange gode stunder sammen, og det er årsaken til Krisandsand er reisemålet av og til, sier Hildur.

Denne samtalen finner sted i påskeuka, i den romslige leiligheten med utsikt over Nærøysundet og omlandet. Påskepynten er på plass. Brevordnere og fotoalbum, etter den andre, kommer på bordet. Hva gjør jeg med alt dette, spør hun.

Bare til prakk for etterkommerne som verken kjenner til navn eller hendelser?

– Hva med generasjonene etter deg, kanskje de vil vite noe om tipptippoldemor en gang i framtida?

– Kanskje det funderer hun. Men hvor kan slikt oppbevares, undrer Hildur Fallmyr.

Da Hildur ble takket av som medlem og leder etter 16 år i Eldrerådet i Trøndelag, ble hun av de andre medlemmene hedret med en sang og et maleri av kunstneren Bente Lien.